Spørsmålet som kommer hver høst
Når nye deltakere starter på Modul 1, er det ett spørsmål jeg får oftere enn alle andre: hvor mye research må jeg gjøre før jeg kan ringe noen eller reise ut? Svaret er sjelden et tall. Det handler om hva du trenger for å stille gode spørsmål og forstå svarene du får.
Mange nybegynnere tror at mer lesing alltid er tryggere. Andre hopper over forarbeidet fordi de vil «høre det fra kilden selv». Begge deler fører til svakere samtaler. Den første gruppen drukner i detaljer, den andre stiller spørsmål som kunne vært besvart med ti minutter på nett.
I disse høstukene, når mange starter på nytt semester, er det lett å la ambisjonene bli større enn tiden. Derfor begynner jeg alltid med å gjøre spørsmålet mindre: ikke «hvor mye», men «hva må jeg vite for å komme ut døra».
Det er en nyttig omformulering fordi den flytter oppmerksomheten fra mengde til formål. Du researcher ikke for å bli ekspert, men for å bli en forberedt gjest i andres hverdag.
Et fungerende minimum
For en liten feltsak i kurset anbefaler jeg et minimum som de fleste klarer på to til tre timer. Du skal kunne forklare saken til en venn på under ett minutt, uten å slå opp noe underveis. Klarer du ikke det, mangler du grunnforståelse.
Du skal også ha funnet minst to åpne kilder som ikke siterer hverandre, og du skal vite hvem som har noe på spill i saken. Det siste glemmes ofte. Den som har interesser, snakker annerledes enn den som bare observerer.
Til slutt trenger du et sett med ting du ikke vet. Det kan høres underlig ut, men en tydelig liste over hull er det mest verdifulle produktet av research. Den blir ryggraden i intervjuforberedelsen i Modul 2.
Dette minimumet er ikke en regel, men et utgangspunkt. Noen saker krever langt mer, særlig når temaet er teknisk eller når du skal møte noen i en sårbar situasjon.
- Forklar saken muntlig på ett minutt
- Finn minst to uavhengige åpne kilder
- Skriv ned hvem som har interesser i saken
- Lag en liste over det du ikke vet
Hva et researchnotat bør inneholde
Researchnotatet er ikke en oppgave du leverer for å bli vurdert, men et arbeidsverktøy. Det bør være kort, gjerne to sider, og skrevet slik at du selv forstår det om en uke. Jeg ber deltakerne dele det i faste deler, så de slipper å tenke på form.
Første del er en kort beskrivelse av saken i vanlige ord. Neste del er en oversikt over det som er kjent, med kilde ved hver opplysning. Deretter kommer det som er uklart eller omstridt, og til sist forslag til hvem du bør snakke med og hvorfor.
Skriv alltid kilden ved siden av påstanden mens du jobber. Å lete etter opphavet i etterkant er tungt og fører ofte til at du tar med noe du ikke lenger kan dokumentere.
Marker også hva som er fakta, og hva som er noen andres vurdering. Den vanen følger deg videre til kildevurderingen og rapportbyggingen senere i kurset.
- Saken beskrevet i få, vanlige setninger
- Kjente opplysninger med kilde ved hver
- Uklare eller omstridte punkter
- Forslag til personer å kontakte
Når du kan slutte å lese
Det finnes et enkelt tegn på at du nærmer deg nok: du begynner å møte de samme opplysningene i nye kilder. Da lærer du lite nytt per time du bruker. Det er et godt øyeblikk å legge fra seg skjermen og sette seg med spørsmålslisten.
Et annet tegn er at du kan forutsi hva en kilde kommer til å si. Da har du fått et bilde av saken som er stabilt nok til å testes mot virkeligheten. Og det er nettopp det feltarbeidet er til for.
Motsatt bør du fortsette hvis du ikke kan skille mellom to begreper som stadig dukker opp, eller hvis to kilder motsier hverandre uten at du forstår hvorfor. Slike uklarheter blir pinlige å oppdage midt i en samtale.
Sett gjerne en tidsramme på forhånd. Når den er brukt opp, vurderer du om hullene på listen er så store at de må tettes, eller om de heller kan bli spørsmål til dem du skal møte.
Vanlige feller i forarbeidet
Den største fellen er å lese bare det som bekrefter det du allerede tror. Søker du på en påstand, finner du støtte for den. Søk derfor også på det motsatte, og se hvem som er uenig og med hvilken begrunnelse.
En annen felle er å la én velskrevet kilde bli hele bildet. En grundig artikkel kan være god, men den er likevel én persons utvalg. Se etter primærkilder: dokumenter, vedtak, tall fra den som har samlet dem.
Mange glemmer dessuten å notere hvor og når de fant noe. Nettsider endres og forsvinner. Et notat uten dato og adresse til kilden er vanskelig å stole på, også for deg selv.
Til slutt: ikke la research bli en måte å utsette selve møtet på. Forarbeid skal gjøre deg modig nok til å dra, ikke gi deg en grunn til å bli sittende.
- Søk også etter motsatt syn
- Finn primærkilder, ikke bare gjenfortellinger
- Noter dato og adresse for hver kilde
- Sett en tidsramme og hold den
Slik bruker du notatet videre
Når notatet er ferdig, brukes det i to retninger. Hullene på listen blir til spørsmål i intervjuarket, og det du allerede vet, gir deg kunnskap til å følge opp svar i stedet for å nikke. Du slipper å spørre om det som er lett å slå opp.
Notatet følger deg også ut i felt. Ta det med utskrevet eller på telefonen, og skriv inn nye funn der og da. Etter hvert blir det et dokument som viser hva du visste før, og hva du lærte på stedet.
Denne forskjellen er nyttig når du senere skal bygge en rapport. Du ser tydelig hva som kom fra bakgrunnsarbeid, hva som kom fra samtaler, og hva du selv observerte. Det gjør kildehenvisning og etisk vurdering mye enklere.
Behold alle versjoner med dato. Selv et slurvete første utkast kan vise hvordan forståelsen din utviklet seg.
Svaret på spørsmålet er derfor ikke en timeliste, men en test: kan du forklare saken, navngi kildene dine og si hva du ikke vet? Når du kan det, er du forberedt nok til å gå videre. Resten lærer du best i samtalen med et menneske, ikke foran skjermen.